|
christiania
fusel & blaagress
Christiania Fusel & Blaagress gjorde kometkarriere på slutten
av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, ikke minst grunnet
sitt image:
- Jentene opptrådte i maxiskjørt og guttene i norsk cowboy-busserull
(Romsdals Budstikke 2.7.68)
Bandet spilte en slags westernmusikk, som gruppa selv kalte
blågress-musikk, etter et område i Kentucky i USA, hvor det
ble påstått at det vokste blått gress.
Bandet ble startet i februar 1968 etter en idé av Kari Svendsen
og Øystein Sunde. I besetningen var Fredrik Wibe (bass/baljebass),
Anne Kristiansen (fele/vaskebrett/senere banjo), Gerd Gudding
(fele), Kari Svendsen (munnharpe/banjo/tuba), Kåre Schanche
(gitar) og Øystein Sunde (gitar/mandolin). Sunde var ansvarlig
for alle arrangementene. Han skrev også bandets norske tekster.
I løpet av juli 1968 hadde de unge musikantene (i alderen
16 til 22 år) opptrådt på Studentkroa i Oslo, i "Pop Corn"
på TV og for forskjellige bydelslag i Oslo.
Bandet platedebuterte høsten 1968 med singelen Det kjem
nok betre tider /Mamma vi'kke ha.
Våren 1969 forlot Kari Svendsen i gruppa. Gruppa nøt på denne
tiden økt popularitet, og hadde flust med spillejobber.
I 1970 får Christiania Fusel & Blaagress platekontrakt, men
Sunde (som soloartist) kommer dem i forkjøpet med singelen
Jaktprat og LPen 1001 Fnatt.
Kåre
Schanche sluttet også i bandet og ble erstattet av Wiggo Elisenberg.
I 1972 slutter også Gerd i bandet, og vek plass for Einar
Mjøsnes. Deretter påbegynte bandet innspillingen av sin første
og eneste LP, Som varmt hvetebrød i tørt gress. Samme
år ble singelen Ola Olsen/Fanitullen sluppet. Sistnevnte låt
ble en stor hit for bandet og ble også kjenningsmelodi for
det da nystartede radioprogrammet Norsktoppen.
Parallelt
videreutviklet Sunde sin egen solokarriere, som overtok mer
og mer av hans musikalske virke.
Christiania Fusel & Blaagress ble gjenforent på Høvikodden
i 1987 i forbindelse med 20 års jubileumet for Dolphins viseklubb,
hvor både
Kari og Øystein var aktive medlemmer fra starten av. Bandet
opptrådte også på fjernsynsprogrammet Da Capo i 1993.
|